Om det siste året, om ingenting og oppdateringen som aldri kommer

Jeg har ikke skrevet noe her på et år. 
Så dette får være noe. 


 

Om det som er meningsløst, mennesker man blir glad i og den tunge avskjeden

Det føles og virker så forbanna meningsløst, men på den gode måten. Den riktige måten. 

Vi er på våre siste dager. Vi dør ikke, men i det vi sier "au revoir" og går hver vårs vei til hver vårs by i hver vårs land så kjennes det slik ut. Det er samme håpløshet over det å ikke skulle se hverandre hver dag, ikke skulle våkne opp til samme mennesker, i samme seng, i samme by, i samme land. Ja, og så fort som det var det over. Kom vi i går eller for 302 dager siden? Det kunne vært i går, det kunne vært for fire år siden, ikke vet jeg. Det kjennes likt ut. Som et slag i trynet av ensomhet og sorg over at nå - nå er det over. 

Det er på tide å starte på nytt. Nye eventyr. Jeg skulle bare så gjerne ønske vi kunne oppleve disse nye eventyrene sammen slik som vi har gjort dette året. De jeg bor (bodde..) sammen med og meg. Oss tre. Hele klassen. Oss 21. Oss for alltid. Derimot sitter jeg igjen med minnene om et eventyr som har vært verdt mer enn hele dette livet. Et år verdt mer enn mine 18 tidligere år. Mer kjærlighet enn jeg noen sinne har opplevd, et fellesskap uten like og ei leilighet mer fargerik enn regnbuen selv. Regnbuehula. Hula vår. Dere. Dere og meg. Oss tre. Alt vi har opplevd sammen kan ikke beskrives med ord, og den kjærligheten jeg kjenner for alle dere kan heller ikke beskrives med ord. Først og fremst til de to som har bodd her sammen med meg, men også til alle jeg har møtt, blitt kjent med og etter hvert blitt så veldig veldig glad i. 

Jeg vet at livet bare består av en rekke avskjeder og nye begynnelser, men det betyr ikke at jeg vil starte på nytt. 

Men det var det jeg ville for et år siden. Starte et nytt liv, starte på nytt, rømme fra alt som var kjent og gammelt i gode, gamle Tromsø. Fra venner, fra familie, fra klassen min, fra alle jeg var glad i og alle jeg aldri mer ville se igjen, fra brødrene mine, fra alt som var trygt og godt og inn i noe helt nytt. Det var så vellykket at jeg gråter alene. Det er ikke egentlig en hemmelighet, og da kan jeg vell også skrive det for å gjøre det mer reelt, men jeg har aldri hatt et større ønske om å bli påkjørt av en tilfeldig bil enn rett før jeg dro hjemmefra. Det var for mye, rett og slett, og det gode gjorde ikke opp for det vonde. Etter tre tunge år på videregående klarte jeg ikke mer og ja vi lever i Norge med gratis utdannelse og man må være takknemlig for det men herregud da, en plass må da grensa gå. Så da det kom til det punktet at jeg våknet opp hver dag til en rutine av gjøremål og mennesker som heller ønsket meg forsvunnet enn tilstedet gikk jeg lei. Jeg gikk lei og rømte landet. 

Det er den beste avgjørelsen jeg noen sinne har tatt i hele mitt liv. Dermed kan jeg heller takke for en ny livsgnist, en lyst til å leve, en lyst til å oppleve nye ting, og mest av alt: lyst til å fortsette å ha dere i mitt. 

Jeg kan også takke tilfeldighetene, nå som jeg alt var i gang. Det var jo tross alt ved tilfeldighet at jeg havnet her, og hvor merkelig er ikke det. Tilfeldigheten var også det som fikk alle andre som har gjort dette året til det beste året i mitt liv hit til samme by. 21 nordmenn i Frankrike, tvunget sammen av tilfeldigheter. Da er det vell bare å gjøre det beste ut av det, eller? Det er når man drar slik som det fra alt som er trygt og uten noen at man knytter sterkere bånd til alle man midlertidig møter. For det er jo det det er: en midlertidig familie. Nettopp det er så utrolig merkelig å tenke på. Hvordan vi kom sammen, hvordan vi holdt sammen, og hvordan alle disse menneskene som jeg aldri ellers ville møtt har blitt en så stor del av mitt korte liv. Folk som de gir meg lyst til å fortsette å leve. Virkelig. For første gang i mitt liv har jeg fått helt latterlig mange venner jeg vet er glad i meg. Mennesker jeg vet ikke blir skuffet om jeg dukker opp om morgenen. Mennesker som setter pris på meg for den jeg er, og ikke er skuffet over det jeg ikke kan være. Mennesker som dette året her har betydd absolutt alt for meg. 

Dermed føles det like meningsløst som alt annet, men på den gode måten. På den måten jeg alltid vil ha med meg, og den gode følelsen som overdøver denne meningsløsheta. Ikke en gang stillheten kan ta meg nå, og hver gang jeg gråter så vet jeg at det er verdt det. For da, ja da gråter jeg for alt det gode som har vært, og ikke det urettferdige som aldri burde skjedd. Nå vet jeg, for nå har jeg lært, at det finnes mennesker som også kan være glad i meg, tross alt jeg tidligere har blitt fortalt. 

For det er jeg evig takknemlig, og selv om dette startet mørkt og dystert sitter jeg igjen med en god følelse. Jeg har alt virkelig alt å takke dere for. 

Merci. 

 

 

 

09.05.16

Jeg vet veldig godt at vi lever i en verden i krig.

At barn dør daglig av unødvendige årsaker og at tusenvis av familier blir drevet på flukt av regn bestående av flammer. Jeg vet det veldig godt og jeg skjemmes over at det finnes så lite omtanke og medmenneskelighet i denne verden. Selv er jeg ikke noe bedre. Vi blir kun medmennesker dersom situasjonen ikke tillater noe annet. Det må brenne, det må eksplodere og det må være panikk før noen kommer løpende. Før jeg kom løpende i alle fall. Inn i flammen, i møte med deg og inn i et samarbeid mellom fem/seks unge mennesker som ikke kjenner hverandre men likevel må jobbe sammen for å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi ville aldri møttes dersom det ikke brant på andre siden av gata. Du hadde aldri gitt meg en klem og et takk dersom jeg ikke kom springende, men du forsvant like fort. Inn i lenkene og blålysene. Nå kjenner jeg kun din alder fra den lokale avisa, men jeg ser fortsatt ansiktet ditt. Derfor skriver jeg til deg, du uskyldige unge menneske. 

02:58 

Jeg skjønner enda ikke hva som skjedde og du vil aldri få muligheten til å forklare meg det heller. Du snakket for fort, for utydelig og på et språk jeg ikke behersker. Så klokken nærmer seg tre på natta og jeg våkner av stemmen hans. Han som satt oppå deg, holdt deg nede der du lå blottlagt og svak og med panikk i øynene. Det eksploderer utfor soveromsvinduet mitt og jeg ser røyken sprer seg. Han roper og skriker, gjør alt for å vekke nabolaget. "Ring brannvesenet, kan noen høre meg, våkn opp, hjelp!" mens du ligger der, rolig. Jeg ser ingen andre og innser at jeg må handle, derfor vekker jeg romkameratene mine i stress og springer ned og ut på gata. I et øyeblikk tror jeg du er skutt eller at du selv har vært i brannen, at du er skadet og trenger hjelp. Dermed overser jeg alle mine mennekslige innstinkter som forteller meg at jeg må holde meg unna brannen. 

03:07

Det er flere som våkner og plutselig er vi seks der vi til å begynne med bare var tre. De er sterkere enn meg, jeg befinner meg som eneste jenta i situasjonen. Når vi endelig klarer å omringe deg til den grad at du ikke kan stikke av eller verre, springe inn i brannen, forsvinner han. Han som holdt deg nede, han som sprang etter deg og la deg ned i bakken da du i panikk sprang med frykt i øynene. Du skjønte hva som skjedde, gjorde du ikke? Du så hva du hadde gjort. For selv om du er ung er du slettes ikke dum. Likevel er du ikke rolig. Du vil ikke sette deg ned, slappe av eller puste ordentlig. Sier ting jeg ikke skjønner, men ut fra konteksten vet jeg at du var redd for menneskene inne i husene. Min ene romkamerat kaster ned en flaske vann fra leiligheta vår og du blir først rolig når du får drukket litt. Midt i all røyken kan jeg ikke engang se for meg hvordan kroppen din har det. For min er uttørket, hiver etter ren luft og et vindpust i varmen. Dine lepper er røde. Den type rød er heller ikke ukjent for meg etter et år i Frankrike. Hvor mye rødvin drakk du før du kom deg dit? Øynene dine skjelver og er både blanke av alkohol og tårer du holder tilbake. 

03:15

Så kommer han tilbake, han som fikk tak i deg, han som holdt deg fra å rømme fra flammene. Han er 18, det er du og. Du skylder på kompisen din, sier dere var to, i ferd meg å stjele en bil da ting kom ut av kontroll. Han er ikke enig, sier at han bare så deg og kaller deg stygge ord så du slenger de samme ordene tilbake og før vi vet ordet at det springer dere på hverandre. Jeg stiller meg i midten. I midten av dere to høye voksne gutter og med all min kraft klarer jeg å holde deg tilbake. De tre andre guttene som da hadde kommet seg dit holder han andre tilbake. Det går fort men du roer deg ned igjen, så mye du klarer i alle fall. Jeg derimot klarer ikke kommunisere på et fremmedspråk i stresset av situasjonen men klarer å fortelle deg at du må roe deg ned, brannvesenet er kommet og det er ingenting vi kan gjøre, husene brenner ikke og du har ikke drept noen. Enda, eller som vi vet. Bare bilene. Jeg skjønner godt at brannen er ditt verk men klarer likevel ikke innse det. I øynene dine ser jeg pur frykt og ikke noe annet. Panikk og bekymringer. Du er kanskje ikke edru men du er tilstede og når politiet legger håndjern om deg går du villig med dem. Ser deg ikke tilbake, men takker meg for vannet og forsvinner. 

03:56

Jeg ser deg nok aldri igjen, men jeg lurer så fælt på hvordan det går med deg. I øynene dine så jeg ingen ondskap, ingen intensjon om å skade noen som helst eller i det hele tatt starte en brann. Du mente det nok ikke, det er jeg sikker på. Dermed syns jeg synd i deg og skulle så gjerne gitt deg en klem, spurt hvordan det gikk og hva du i ditt korte liv har sett og opplevd som tilslutt satt deg i den situasjonen der. Klokken nærmer seg fire og du er borte. Det er også han som holdt deg nede, det er de andre som hjalp til også og tilslutt forsvinner også brannvesenet. Det er røyk over hele nabolaget, brente biler på en parkeringsplass men det er stille. Latterlig stille der hvor det 10 minutt før var eksplosjoner, brann, panikk og familier evakuert fra husene sine midt på natta. Jeg tar meg selv i å takke gud eller egentlig alt for at dette landet er bygget av mur og ikke tre som i Norge. Hadde husene vært laget av tre... det vil jeg ikke engang se for meg. Jeg klarer heller ikke skjønne hva som har skjedd eller hvordan det skjedde. Hvordan en på 18 år kommer til den konklusjonen at en slik handling vi alle fikk oppleve er den beste løsningen. Hvor er foreldrene dine? Hvem er du? Hvordan rotet du deg inn i en slik situasjon og hvordan kommer du deg ut av den? Det jeg så av deg stemmer heller ikke overens med hendelsene og jeg blir igjen som et spørsmålstegn. 

05:17

Du gjorde meg søvnløs. For hver gang jeg lukker øynene ser jeg dine. 

 

Om alt som er utilgjengelig, mitt Everest og det du aldri kan få.

Det er du, det. Mitt Everest. Det utilgjengelige. Den ene jeg aldri kan få. 

Likevel prøver jeg. Nytteløst som det er håpløst, uten å lykkes. Bestiger mitt fjell. Du, du mitt fjell. Det er tanken på å bestige deg som er opphissende, ikke nødvendigvis bare deg, men det hjelper. Du hjelper. Du som vesen, du som menneske, du som et individ jeg ikke klarer å skjønne eller forstå. Dermed stiller jeg spørsmål til du blir lei. Spør og graver, graver til du blir gal, spør til jeg kan finne den røde tråden ikke engang du har funnet. Ruser meg på små hint, tegn og svarene dine, blir høy av ditt nærvær. Vet du i det hele tatt hva du gjør med meg? Alt annet blir mindre viktig. Mitt vesen, meg som menneske, min alder mitt utseende og det faktum at jeg kanskje er en du vil ha men likevel ikke en du kan ha. Skjønner? Men jeg klatrer likevel. Klorer meg fast til hva enn jeg kan få eller finne, finner fotfeste der det ikke finnes noe, kjemper meg opp til jeg ikke lengre kan puste. 

Likevel fortsetter jeg. Uten mål og mening, uten egentlig å vite hva jeg vil. Jeg tenker at du tenker at jeg er for ung. For ung til å vite, for rastløs, for uerfaren. Vil ikke tenke noe annet. For hvis det ikke er de er det bare meg. Da er det meg det er noe galt med, da blir det personlig. Så vi fortsetter samtalen, du tar meg med ut i hagen. Stedet er nydelig, men du er fortsatt den som stjeler min oppmerksomhet. Kan faen ikke konsentrere meg lengre. Blir høy av ditt nærvær. Suger til meg alt jeg kan den lille tiden du unner meg og det lille du gir meg. Det er ikke mye, men det er gull verdt. En kopp te, en gave, en klem eller noen fine ord. Jeg trenger da virkelig ikke mer enn det, selv forventer jeg mer. Men det går ingen vei, det skjer ingenting, og resten kan kun min egen fantasi stå for. 

Likevel drømmer jeg. Drømmer om deg. Drømmer om oss og alle de tingene vi kunne gjort, men vi gjør dem aldri. Vi gjør det samme som vi alltid gjør, snakker sammen. Forskjellen er at i drømmene mine er du her, rett ved siden av meg. Gjerne også uten klær. Vi gjør akkurat det samme som vi alltid gjør, men du er her. Nærmere. Tettere inntil meg. Så nær at jeg kan kjenne varmen din over hele meg, føle pusten din på halsen og se min egen refleksjon i dine øyne. Siden sovner du, fortsatt ved siden av meg. Rolig, fredfull og vakker. Verden står stille. Der finnes verken tid eller sted, det er bare oss. Også snakker vi, da. Du forteller meg historier, du sier gode ting, du gir meg mer av den rusen jeg får av å høre på deg. For det er virkelig alt jeg trenger, du er bare ikke nærme nok. I drømmene mine er du her, så nær meg at jeg mister preposisjonene mine. Var du ved siden av, over, inni eller under? Men det er bare i drømmen. I virkeligheten virker du milevis unna meg selv om du er rett der. Bare noen meter unna, men det er ikke nok. I drømmene mine er du den jeg vil at du skal være. I virkeligheten er du kaldere, mer distansert og slipper meg bare inn i det sekundet jeg overbeviser meg om at det ikke lengre finnes håp. Du forteller meg historier, slipper meg inn, svarer på spørsmål, bruker navnet mitt og viser litt av den godheten jeg vet du har. For det er du. Et av de snilleste menneskene jeg noen sinne har møtt, mest interessante menneske og mest fascinerende. Det er fascinasjonen over følelsene, drømmene over virkeligheten. 

Alt dette fordi jeg ikke skjønner meg på deg. Hvem er du? Hva har du opplevd i livet? Hvordan har du kommet deg hit hvor du er i dag? Hvor står jeg med tanke på deg? Hvor er vi og hva er vi? Det er spørsmålene du aldri svarer på. Det er spørsmålene jeg aldri stiller. 

Problemet er da at med ditt vesen kommer også din kunnskap, for du er slettes ikke dum. Tvert i mot. Du er smart som få mennesker, har både sett og opplevd så utrolig mye. Mye jeg skulle ønske du ville dele med meg, men jeg spør og graver likevel. Stopper opp og spør meg selv om jeg bare lurer meg selv, eller er det du som lurer meg? Det er altså ingen mulighet for at du ikke vet, for at du ikke ser og ikke skjønner hva som skjer i kroppen min når du snakker til meg. Dermed leker du med meg og faen ta deg for det. Du er helt fri. Sier det du vet får tankene mine til å løpe vilt rundt til de steder tankene ikke burde løpe, tar på meg i det jeg har glemt hvordan armene dine føltes ut og gir meg håp i det jeg er i ferd med å innse hvor håpløs hele situasjonen er. Du lar resten være opp til meg og mitt eget hode. Du lar fantasien min ta over meg, og for å være helt ærlig er det stort sett det det er. Min egen fantasi, tanken på deg heller enn ditt fysiske nærvær.

Det er du, det. Mitt Everest. Det utilgjengelige. Den ene jeg aldri kan få. 

Om været, lys som slukker og livets sans for humor

Det er 20. april, 17 grader og sol i Caen, Frankrike. Dagen er som den alltid er, fin, rolig. Vi har brukt de siste to timene på å rydde og vaske leiligheta. I morgen får vi besøk fra Nederland. Så vi tenner lys som vi fant under ryddinga og en nederlandsk nyhetsartikkel dukker opp på romkameratens min facebook.

Det var vannet som gjemte han. Nå er han funnet. Endelig. For det hadde jo gått to uker uten livstegn. Livstegn. Vi studerer fransk men nederlandsk ligner nok på norsk til at vi forstår. Det er onsdag. De fant han onsdag. I vannet. I Amsterdam. Vi tar hver en røyk fordi det er det eneste vi kan gjøre mens vi leser. Røyker og leser. Leser i stillhet.

Det er en fin dag. Livet har en rar sans for humor på den måten, for egentlig hadde vi det bra, men alt tilsier at vi ikke burde det. Sett bort fra vår nå rene leilighet og lysene som brenner der så fint på stuebordet vårt.

Det var en fin samtale. Ikke min, men deres. Jeg møtte han aldri, men opplevde han gjennom hennes øyne. Kjenner han godt nok til å kunne bli overrasket, sjokkert, men jeg kjenner ikke sorg. Jeg kjente han tross alt ikke, men det gjorde hun. Empati har en rar sans for humor. Hvordan hennes sorg kjennes i kroppen min overrasker meg hver gang. Vi leser videre, suger til oss informasjon på et språk vi ikke forstår.

I går var det 19. april, nok en solskinnsdag her i Caen, Frankrike. I går viste vi ingenting, i dag legger vi puslespillet sammen og ser endelig bildet som i to uker har vært et stort spørsmålstegn. Bildet er fult av urettferdighet i den mest idiotiske og eventyraktige forstand. Som en film, eller noe du kanskje ville ledd av i en vits. Det er vakkert, er det ikke? Kontrastene. Hvordan livet kan være så fint og over så fort.

Så er det ikke mer røyk igjen. Vi går begge hver for oss for å gjøre noe produktivt. Rydde ferdig, gjøre lekser, lage mat og kanskje til og med trene litt. Så fort er det over, og lyset som var tent er for lengst slukket.

Så hvil i fred. Hvem enn du er. Var.

Om engangskamera, Sentral-Europa og hyggelige overraskelser

For tiden, eller de to siste dagene, har jeg sovet. Faktisk ikke noe annet, og jeg ligger altså her og stiller meg selv spørsmålet om det er kroppen eller hjernen min som tuller med meg? Blir ikke enig, sovner igjen.

På en annen side fikk jeg hentet ut en hyggelig overraskelse før lammelsen tok meg! Bilder.

Vi bestemte oss for å kjøpe et engangskamera. Avgjørelsen ble tatt i Namur, allerede tre(fire?) dager inn i vår lille ferie. 40 bilder, to uker, i går fikk vi ut de 21 som faktisk ble ordentlig. Det var kanskje bare halvparten, men det var en hyggelig liten hendelse. Lys i hverdagen, eller hva?

Samme dag hadde jeg et mindre mentalt sammenbrudd, noe jeg snart blir å føle behov for å skrive om, men ikke nå. Ikke enda. Så da skriver jeg til meg selv, at uansett hvor mørkt ting kan se ut finnes der lysglimt. Om ikke store skinnende lyskastere så gnister, et lite glimt. Små steg, dag for dag. Og engangskamera

S

Om det å være svart i et svart-hvitt samfunn

Det har alltid vært en del av meg.

Det har aldri plaget meg, egentlig, men det er så synlig. Så utrolig visuelt. Det er det første du ser når du ser på meg, du som alle andre. Jeg sier jeg er norsk og hele ditt ansikt blir et spørsmålstegn. Utrykket ditt er ikke ukjent for meg, og det verken sårer eller virker overraskende lenger, jeg er bare så vant til det. Du ser verden i svart-hvitt, dermed blir jeg svart. Likevel plager det ikke meg, ikke egentlig. Det er ikke slik at jeg våkner opp om morgenen, ser meg i speilet og spør meg selv hvor jeg egentlig er fra. Det er ikke en hemmelighet, tvert i mot, jeg vet bare så lite. Du kan spørre om du vil, jeg har ikke stort svar å gi deg. 



Jeg sier jeg er norsk, du spør igjen. "Hvor er du egentlig fra?", "Where do you really come from?", "C'est quoi tes vrais origines?". Alltid samme spørsmålet, uansett språk. Vell, jeg er norsk. Født og oppvokst i Norge, jeg har mitt vitnemål og folkeregistrerte adresse, et pass og en familie som feirer jul den tradisjonelle måten. Hva mer må det til for å bli norsk? For meg, for deg, for dere som spør. Hva er nasjonalitet? Det er heller det spørsmålet jeg våkner opp med og spør meg selv om morgenen. 

Men så er jeg ikke norsk da. I alle fall ikke 100%, med tanke på genene. Derfor min brune hud, mitt mørke hår og store lepper. 

Det er ikke meg, det er min mor. 
Det er hun som er adoptert, ikke jeg. 
Det er hun som ikke kjenner foreldrene sine, ikke jeg. 
Det er hun som ikke er norsk i det hele tatt, med tanke på genene, ikke jeg.
Det er hun som er innvandreren, ikke jeg. 
Likevel spør du meg, fordi jeg ser ut som henne. 
Du ser hudfargen, du ser det mørke og tenker at vi alle i den fargeskalaen er det samme. 

Dermed blir jeg svart. 


 

Dermed bygger du opp en tilhørighetsfølelse for et land som aldri har vært noe mer enn et navn og litt historie for meg, samtidig som du knuser tilhørighetsfølelsen jeg har til Norge. Landet jeg ble født i, vokste opp i, fulgte skolesystemet til, jobbet i, skattet til, landet som enda gir meg stipend. Er dette da galt? Er ikke jeg likestilt med alle andre andregenerasjonsinnvandrere som får penger fra det norske systemet? Jeg har lest kommentarene dine på internett. Du kommenterer aviser, blogger og på facebook. Det gjelder meg og, så forklar meg hva jeg gjør galt. 

Jeg ville ikke skrive om rasisme og fordommer, det var virkelig ikke det jeg startet med som utgangspunkt i alle fall. Dette skulle være et innlegg om en magisk ny verden jeg bare nettopp har begynt å få kunnskap om, som alltid har vært i blodet mitt. En nysgjerrighet jeg ikke vet om du selv kan kjenne på. En lyst og en søken etter svar. Hvem er du, og hvem er jeg? En kultur som ikke er min, men som jeg likevel både er og føler meg som en del av. Åh. Det bobbler i magen min, jeg er utålmodig, jeg er rastløs. Jeg vil dit nå, jeg vil finne ut av dette, jeg vil leve og jeg vil finne meg selv. 

Men så er ikke livet på min side. Sitter fast i en hverdag og i en økonomisk situasjon som ikke får meg til helt til Asia. Men det forblir en drøm, en drøm du alltid pusher meg nærmere. Et samfunn som gir meg lyst til å rømme til et u-land, en plass hvor jeg kanskje hører inne. For hvis du ikke ser eller syns at jeg er norsk, kanskje jeg ikke er det. Kanskje jeg hører til et annet sted, kanskje du har rett. Jeg har bare så veldig lyst til å finne ut av det. 

Det er latterlig at det er jeg, ei 19 år gammel jente, som må fortelle deg at verden ikke er laget i svart-hvitt. Den er hvit, brun, rød, gul, svart, oransj, lilla, rosa, grå og alle mulige nyanser av disse fargene. 
Så faen ta deg, faen ta gener som ikke har produksjonsstedsadresse og et samfunn som bare ser meg for hudfargen min. 
 

Om det å danse, hvordan få seg franske venner og gleden i det hele

Det som oftest er vanskelig med å flytte hjemmefra er tryggheten du ikke lengre har. Alle vennene du hadde rundt deg, det at du faktisk kunne bussruta og familien din. Å flytte til et annet land som 18år er ikke noe enklere enn det, om ikke verre da ingen snakker norsk. Utenom den ene klassen på universitetet her som faktisk studerer norsk, herregud for noen sjarmerende mennesker. Uansett, det å møte nye mennesker trenger ikke nødvendigvis alltid være så lett, spesielt når de ikke tror du snakker språket. Ja, det hemmer deg litt. Vanligvis når du begynner i en ny klasse er alle i en "nå må vi etablere en vennegjeng"-situasjon, så det å finne franske mennesker utenom klassen her har ikke vært en dans på roser. Bare en dans. 

Så hvordan få seg franske venner?

1. Meld deg på en form for fritidsaktivitet dersom du ikke har en fransk klasse. 

 

2. Snakk med de som er der og vær flink til det du gjør, hvis ikke: spør om hjelp 

3. Vent et halvt år

 

4. Snakk med dem igjen og VOILA: nye franske venner!


 

Dette er forresten ikke alltid tilfelle, men ofte. Også med nordmenn, om ikke verre. 

MEN har du først kommet deg inn i gjengen er du der for livet. Det er de godeste jentene jeg vet om, og det å danse her har vært en glede. En mye større glede enn hvordan det var hjemme i Tromsø, og jeg tror jeg endelig har funnet gleden i å danse igjen. Tusen takk ♥

 

Om komplekser, det å hate seg selv men å leve med det

I dag snakket vi om komplekser. Så la oss snakke litt om det.

Det høres ærlig talt ut som noe vi har snakket om i en skoleklasse når den første setningen ser slik ut, så dermed må jeg bare beklage. Likevel var ikke dette tilfellet. Samtalen tok sted på vårt gule 70-tallskjøkken her i Frankrike, et sted mellom 22:05 og 23:00, mellom tre gode venninner. En trygg sone kan det kanskje høres ut som, likevel er det ikke alt som blir sagt som skulle vært sagt.

Jeg hater både det ene og det andre.


Her snakker vi øyebryn som ikke er like mørk som håret mitt, håret mitt som er flatere enn skolebøkene mine. Neglene mine som jeg aldri klarer å slutte og bite, huden min som aldri slutter å klø. Puppene mine og deres forderdelig upraktiske form(jeg mener hallo må man ikke være 60+ for å få hengepupper?) samt alt alt alt for store brystvorter. Øynene mine som ikke er like mørke som min mors, ringene under som aldri går bort. Det ene smilehullet som gjerne skulle hatt en venn på andre siden, den for tynne overleppa mi, mine alt for store nesebor og ikke minst mine alt for store kinn og runde ansiktsform. I tillegg til hele størrelsen generelt; når ble det rettferdig å slutten og vokse når nådde 1.53? I tillegg til armer da, som er alt for kort, fingre som er alt for tykke. Magefettet, for store lår legger armer ryggfett dobbelthake ja you name it. 

Faen heller. 

På den andre siden finnes det også gode ting. Slik som øynene mine som noen dager kan være ok, hudfargen min og håret som er både glatt, mørkt og lett å ha med og gjøre. Mine små hender, passelige størrelse på pupper, og øyenbryn som heller ikke krever så mye.

Det er betraktelig mindre, men det er da i alle fall en start?  

Så innser jeg at vi alle er slik, spesielt jenter på min alder. Jeg er da ikke alene om å føle det slik, er jeg? Selv om jeg bruker dagen min på å drunke meg selv i urettferdighet og ønsker om å kunne leve min romkamerats liv og føler med 100% alene i den tankegangen kan jeg da ikke være den eneste. Mest av alt hater jeg jo livet mitt og meg selv generelt, men jeg jobber med det. Jeg prøver virkelig, så hardt jeg bare kan. Jeg leste en gang en artikkel hvor de anbefalte å skrive brev til seg selv om man ønsket å gå ned i vekt. Skrive hvorfor, være brutal med seg selv men med et lite hint av håp på slutten, så... Det er vell det jeg gjør nå? 

Kjære Sandra, 

Gjenferd

Det er så merkelig å være tilbake, når alt har forandret seg, men ingenting er det samme. 

Det ser likt ut, det føles likt, menneskene er det samme: men forholdene, forholdene er aldri de samme. 
Det føles ut som at jeg kom i går, som at jeg dro i går, som at jeg aldri dro og som at jeg har vært borte i flere år. Jeg skjønner ikke hva som skjer og jeg skjønner ikke hvorfor det sliter meg ut men når alt kommer til alt er det jeg som ligger utslitt på sengen og tenker tilbake på dagen. Hvorfor? Hva? Jeg skjønner ikke, og jeg vil ikke. Det jeg vil? Jeg vil tilbake. 

Jeg rømte for lenge siden, slik mange vil gjøre, slik mange også gjør. Rømte fra tull, fra drama, fra mennesker som sliter deg ut, fra forhold som tar bit for bit, fra ord og fra følelser som aldri virkelig var velkomne. Fra en familie jeg ikke lengre er i stand til å ta vare på, fra venner som aldri egentlig var vennene mine og fra et liv jeg ikke lengre klarte å være meg selv i. Så jeg bygde et nytt et, helt på nytt. En ny start, ulik så mange andres, men likevel en fantastisk mulighet, og jeg har det bra. Jeg har det faktisk bra, jeg har det fint, jeg klarer meg på egenhånd. Men dette, Tromsø, det å være tilbake, dette tar livet av meg. 

Trøtt og sliten. Å sove er det eneste jeg gjør. Ser ingen grunn til ikke å stå opp. 

Det er gjenferdene som plager meg, men misforstå meg rett, for der er også positive ting. De faktiske vennene mine, den delen av familien min som bare er god, den gode senga mi. Det - det savner jeg. Det er også det som er så farlig; for hvis de gode tingene ikke overlapper de gjenferdene som også lever blant dem, ja ... da. Jeg kan bare ikke være her lengre. Gjenferdene  har vokst, de har blitt for mange, de har blitt for store. De er overalt, hvor enn jeg ser, hvor enn jeg er.  Det er opp til meg, det er jeg som må leve uten dem, mitt liv som må reddes. De fleste ville nok sagt at det beste ville vært å bekjempe dem der du er, bli ferdig med det en gang for alle. Ja, jeg kan si meg enig i det: men hva om man rett og slett ikke er sterk nok? Slik som meg? Jeg hadde aldri hatt noen sjanse til å ta opp så mange kamper på en gang, uansett om jeg hadde ville gjort det. 



Hvor jeg er nå føles det håpløst, men i morgen skal jeg igjen reise. Denne gangen reiser jeg ikke bare til en annen plass, til et annet land, men til en annen virkelighet. En annen verden. Likevel er der fortsatt ting jeg ikke kan la være igjen, gjenferd som er i ferd med å vokse seg større og sterkere. Jeg er bekymret, rett og slett. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gi faen i bekymrelsen, gi faen i alle andre og leve selv, men det kan jeg ikke. Jeg bryr meg for mye, bekymrer meg, lider på andres vegne, tar på meg andres sorger og skyld. Det er ingenting jeg kan gjøre, selv om jeg prøver, jeg bare klarer ikke innse det.

Jeg er bekymret for familien min. For bestemoren min som for andre gang har kjempet mot kreft men nå er utslitt og uten krefter. Bekymret for at hun ikke skal klare seg. Ikke nødvendigvis fysisk, for kroppen hennes er sterk og kjemper likeså, men for henne. Jeg er bekymret for min mor som tilsynelatende har startet å misbruke piller igjen, som jeg trodde hun var ferdig med for flere år siden. Bekymret for brødrene mine som må leve med dette, men på helt forskjellige måter. Bekymret for deres psykiske helse, alle på helt forskjellige måter, og for den mellomste er jeg redd for så mye mer. Han trenger meg egentlig, er ikke som andre barn, men jeg kan ikke være der. Jeg er bekymret for min far som drikker for mye og for min stemor som må ta seg av han, samt for brødrene mine som må leve med det. Bekymret for at besteforeldrene mine skal bekymre seg for mye om dette eller for mye om meg. På toppen av det er jeg bekymret for vennene mine, de som også trenger at jeg er der. Hun ene som har fått hjertefeil og er så sliten at hun ikke klarer noe og klandrer seg selv, hun som bare har meg som skjønner, hun som trenger at jeg er der. Bekymret for han som mener han mister en slags gnist uten mitt nærvær, som er redd for å miste meg for alltid, redd for de som faktisk trenger meg når jeg selv ikke kan være der. Fordi selv om det gjør de godt at jeg er i nærheten tar det sakte men sikkert livet av meg - jeg klarer ikke mer, beklager det. 

Så der sitter jeg da, glad og lykkelig i et annet land men fylt med skyldfølelse. Skyldfølelse som aldri slipper taket men blir større for hver dag som går. For hva hvis ting går virkelig galt? Da sitter jeg der som skyldig og hater meg selv. Hva gjør jeg da? 



Da jeg var yngre hadde jeg en drøm: å aldri fylle 18. Faen. 

Det som gjør deg rikere

Hvor mange ganger har du ikke lest, sett eller hørt at det å reise vil gjøre deg rikere? Riksom som i opplevelser, ikke penger. 



Så jeg vet ikke om det er kleint, en klisje eller søtt når jeg skriver at det faktisk er sant. 

L'automne à Caen

 

At det er høstferie er det ingen tvil på.

Høsten kommer senere til Caen enn til Tromsø, det er det heller ingen tvil på. Likevel er det enda rart å våkne opp, se ut av vinduet i slutten av oktober og ikke se spor til snø. Det er grønt, gult, rødt, brunt. Det er fint lys, solen skinner. Det er en fin dag. Det har vært noen fine dager nå. For en fra Tromsø, som meg, er det enda varmt her - nesten sommer. Presque. Høstferien varer også lengre her, en uke faktisk. Hva skal vi gjøre med en hel uke ferie? Jo, la meg fortelle deg/dere/meg en historie. 

Det var en gang, en dag, en høstdag, i Frankrike, i Caen, i leiligheta. 

(Det beste med å bo i et jentekollektiv er å kunne be samboerene dine finne frem sine fineste kjoler fordi du vil ut og ta bilder.Surtout quand mes collocs sont très jolies. )

Bli med ut, sier jeg. Fordi rett utenfor døra, til høyre og opp noen meter er paradis. Et lite grønt paradis midt i en travel fransk by. Her har også høsten slått til med fargene og kreativiteten vil ut, ut, ut. Manger inspirasjon for tiden, skriver kun når jeg er nedfor, har ikke vært trist på ganske lenge. Dermed har jeg skrivesperre, noe som går utover mine roomies. "Jeg vil ta bilder av dere" sier jeg, og de blir med. No questions asked. 



Vi har definitivt ikke noe bedre å gjøre. Venter på at klokken skal gå slik at vi kan lage middag, pynte oss mer og dra på fest. Une soirée. Jeg har blitt invitert dit av en jeg danser sammen med. Det at jeg danser viser seg å ha fordeler for alle oss, dermed er planen å dra i lag. Vi gjør det meste i lag, det er ganske fint. Å være i et kollektiv, altså. Å våkne opp til andre mennesker, spise sammen, gjøre ting sammen, osv. Alt, egentlig, men ikke alltid. Det er fint å være alene også, men i dag (i går) er (var) det fint å være sammen. Venter fortsatt på at klokken skal gå, vil ut, er rastløs, går en tur, finner Jardin des Plantes og ser etter bildemuligheter. 



Blir med på et bilde, jeg og. Er ikke veldig glad i å være foran kameraet, men for dere, jada, hvorfor ikke. Pourquoi pas. 



At det er høstferie er den ingen tvil på. 

Fornøyd med resultatene, fornøyd med dagen, fornøyd med bildene og maten vi også lagde sammen. Snakket mye fransk den kvelden, hadde det veldig gøy sammen. Fin dag, on a passé une bonne journée ensemble.

Du coup de foudre

"J'ei eu le coup de foudre"

 
//vannpipebaren 20meter fra leiligheta vår

Det er en herlig følelse, er det ikke? Å forelske seg? Å få et lynnedslag - i allefall i følge franskmenn. Det er ikke lenge siden jeg var hjemme i Tromsø og kjetne sommerfulene fly ukontrollert i magen min, likevel kjennes det ut som de har vokst tre størrelser større her. Å forelske seg på nytt er som å finne en ny lykke, dermed tenker jeg - kleint som det er - at det er bedre her, lykkeligere, mer forelska enn noen sinne. Ikke nødvendigvis i ham, men  alt: byen, landet, universitetet, leiligheta, romkameratene mine, klassen min, vennene mine, og språket da. Språket som var min første kjærlighet. La langue qui était ma première passion, mon premier amour.


//Jardin des plantes, også 20meter fra leiligheta vår 

 

Det er ikke noe, det er alt. Se for deg da: du gjør lekser, kjeder livet av deg, konsentrasjonen strekker bare ikke til. Det er 18 grader ute, sol og nydelig vær, så i stedet for å gjøre lekser tar du og veninna di/romkameraten din på dere skjørt og litt sminke. Går ut en tur, ser på verden, finner et eventyr av en hage rett rundt hjørnet. Mitt i en vanligvis travel by: et grønt paradis med nydelige lysforhold. Det er fint vær, fine klær, fine bilder og fine trær. Et lite smil, et nytt profilbilde; så er du igjen klar for å fullføre leksene dine, fornøyd med dagen. Det er bedre, er det ikke? C'est mieux? Det er bedre enn det du hadde forventet, c'est comme un rêve. 


//Klassekamerater på klassetur til Mont-Saint-Michel, IKKE 20meter fra leiligheta vår



For å oppsummere, for å ha et innlegg uten sammenheng eller mening og mest for min egen del konkluderer jeg med dette da: det er bedre. Som en forelskelse. Noen dager er bedre en andre, oftest ganske fint, som en slags lykkerus. Dette gir ikke mening mer. 

Lykkelig

Endelig for faen 





 





Når berg-og-dalbanen tar slutt: den usensorerte sannheten

Det gikk i perioder. I bølger, en slags syklus, en karusell, som i en berg-og.dalbane (opp og ned, ja, poenget er der). 

Jeg har skrevet her lenge nå. Skrevet som om bloggen var min eneste og nærmeste venn. Skrevet ærlig om opplevelsen, men aldri hendelsen. Her er en historie. 

Dere, om det egentlig er noen som leser dette, har sett meg skrive om det å være i en gruppe, ulykkelig og fanget, det å være fast og egentlig ganske deprimert. En stor del av meg vil rope ut og fortelle alle at det er over. Dele det på facebook, instagram og all slags sosiale medier men det ville vært løgn. Delvis. Det er ikke over, iallefall ikke den deprimerte delen, men den andre er over; For er det en ting jeg har lært så er det å ikke la deg selv bli fanget i slike situasjoner, og heller ikke bli melankolsk når du først kommer deg ut av den. 



Videregående for meg var en slik situasjon - fanget. Fanget i en gruppe jeg verken kom meg inn i og ble anerkjent som en del av eller kom meg ut av. Dere vet den følelsen du får av at alt du gjør er galt, og uansett hva du sier er det feil og vil gjøre andre irriterte? Det var videregående for meg, i alle fall de største delene av det. Vi var heller ikke en stor gruppe, bare en liten jentegjeng. Da jeg begynte var jeg full av håp. forventninger, glad for å treffe nye mennesker og glad for å kunne danse meg gjennom videregående siden jeg tross alt var lei av både matte og norsk. Tidlig merket jeg at dette ikke kom til å bli en realitet - drømmen om tre fantastiske år på videregående ville forbli en drøm, og skolen som betydde så mye for meg ble et slags fengsel. Jeg følte meg rett og slett ikke velkommen: uønsket. 

De ble irritert når jeg satt meg med dem i pausen, men også hvis jeg satt meg med noen andre. Det var jo forventet av meg at jeg skulle sitte sammen med dem, selv om det var så tydelig at ingen av oss ville det. De ville ikke ha meg der, men ville heller ikke at jeg skulle trekke meg unna dem. Trodde jeg at jeg var for god til å sitte sammen med de, kanskje? Overhodet ikke, og nettopp det. Jeg var ikke god nok. Aldri nok. I perioder lot de meg ikke fullføre setninger flr de enten avbrøt meg, gikk avgårde eller lot som de ikke hørte meg. Jeg begynte på setninger, sluttet halvveis - det ble de irritert av. "Kan du se til helvete og slutte med det der, Sandra?". Dermed pratet jeg ikke mer. Med en hverdag så ustabil som det, for det var jo noen gode dager som jeg tidligere har nevnt, ble jeg usikker. Viste aldri hva slags humør jeg ville komme på skolen til, og begynte dermed å ikke dukke opp. At vitnemålet mitt ikke gikk til helvete er i dag for meg uforklarlig. 

Jeg begynte å unnskylde meg for alt jeg gjorde, fordi de hatet alt jeg gjorde - at jeg unnskyldte gjorde de irriterte. 
Jeg begynte å spørre ting som "kan jeg sitte her?", "får jeg være meg?" og lignende - det gjorde de irriterte. "Du vet jo at du bare kan sette deg ned, du trenger ikke spørre. Der er greit, hvorfor i faen gidder du å spørre? Kan du slutte med det?" Men jeg gjorde det i et håp om ærlighet, for hadde de vært ærlig med meg ville de sagt nei. Det var kanskje forventet av meg at jeg skulle være med, fult klar over at den siste stolen var til meg men det endrer ikke ønsket om å være der. Ville de ha meg der? Nei. Turte de si i fra? Nei. Når jeg sa fra ble de irritert. 



Hva var problemet? Hva hadde jeg gjort? 
De sa aldri noe til meg, ga meg aldri en forklaring. Jeg fikk heller høre fra venner av venner at de hadde sagt både det ene og det andre, konfronterte de med det men som nevnt tidligere stoppet jeg opp halvveis på grunn av manglende publikum. Det var rett og slett ikke vits. "Du later som du er bedre enn oss andre", "du tror du er bedre enn oss", "du gjør deg bare til i dansetimene", "du konstanterer hele tiden at jeg har dysleksi", "du baksnakker oss", osv. Men aldri til meg, alltid til noen andre. I en slik situasjon begynner du å tvile på deg selv - var det min feil? Er det meg det er noe galt med? Hva gjør jeg feil? Hvorfor liker ingen meg? Osv, og med meg - som et allerede usikkert og selvkritisk vesen, tok det nærmest knekken på meg.  Selvskading var igjen en realitet. En lettelse og flukt fra hverdagen. Heldigvis så de det aldri, tross mine mange nakne(faktisk naken) stunder foran dem i garderobene. Jeg klarte vell å skjule det bra nok. 

Uten å nevne navn. 

I klassen var vi delt i to grupper: dans og drama. Noen krysset over, slik som min beste venninne som jeg nå skal flytte sammen med. Likevel ble jeg en "dansejente" i klassesammenheng. Satt sammen med dem, spiste med dem, var sammen med dem gjennom skoledagen. Jeg innså at jeg måtte overgi meg til helvete, for hvis ikke ble det verre. Du kan ikke løpe fra smerten, men heller stå i det, bite deg i leppa og vente på at det sakte men sikkert går over. Så det gjorde jeg. Dermed ble jeg aldri godt kjent med dramadelen av klassen, dessverre, for etter deg jeg har sett i ettertid men også på skolen var de mer åpen, mer mottakelig og kunne blitt venner for livet. Jeg står igjen med to. 

Per dags dato har jeg ikke snakket med noen av de siden vi sluttet på videregående. Jeg vet ikke om det sårer meg eller om jeg er glad, men det var vell forventet. De likte jeg jo aldri, gjorde de vell? Nei, jeg tror ikke det. 

Likevel var videregående et eventyr, sett bort fra de svært mørke hullene. Det var en god skole, en bra linje og helt fantastiske lærere. De fleste lærerne viste hvordan jeg hadde det, men gjorde ingenting. "Fyfaen hvorfor ikke" tenker dere kanskje, men det var mitt ønske. Viljen for å endre det var der, også forslagene, men jeg nektet. Livredd for å gjøre det verre ble lærerne min støtte heller enn lærere, det at jeg ble knust bit for bit hver dag var min hemmelighet - nå også deres. Jeg vil ikke skrive noe stygt om verken lærerne, danselinjen eller skolen - den delen av denne historien var eksemplarisk, det beste noen sinne, og tross alt angrer jeg ikke et sekund på å ha gått der. Det var da en erfaring det og?

Sårene er grodd, jeg er frisk og jeg er glad. Jeg har det bra, tro meg. Jeg er semi-deprimert, men okey. Jeg skal flytte til Frankrike om tre uker, fra denne faenskapen. Jeg gleder meg og jeg gruer meg. Nå er det min tur å være fri, endelig. Takk Gud for det, om dere tror på slikt. Dette var siste del av historien om videregående. 

 

Tusen takk og ha det bra, bilder ute av sammenheng.

Når berg-og-dalbanen tar slutt

Det gikk i perioder. I bølger, en slags syklus, en karusell, som i en berg-og.dalbane (opp og ned, ja, poenget er der). 

De siste tre årene har jeg vært fanget i samme boble. Frivillig fanget, men jeg kom meg likevel aldri løs den gang jeg prøvde som hardest. Dette har allerede blitt skrevet så mange ord om, så mange innlegg, så mange klager: ofte formulert som gruppepress, en rar form for angst blandet med en noe kaotisk hverdag. Det er ikke greit. Det var ikke greit; for nå er det (heldigvis?) over, men det er ingen hemmelighet - det vet vi alle. Men det alle vet er det ingen som tørr å prate om. Da blir det heller skjult. 

Outsideren - den som aldri fikk en ordentlig plass i gruppa; i alle fall føltes det aldri slik. 

Når det går i perioder er det lett å bli kvalm. Det er kontrastene som gjør deg forvirret. (Kontrastene, spør du?) Ja, kontrastene. Når du den ene dagen aner fred og ingen fare og alt er bra og det er latter og vi smiler men så snur det så fort at du ikke rekker å sette pris på det gode. Ja faen heller, fy fuckings horefaen. For når det var bra var det veldig bra, men når det var dårlig var det uutholdelig. For når du er for lenge på en berg-og-dalbane er det lett å miste fotfeste. 

Så feil kan en ta. 

De gode dagene var en hverdag fylt av latter, samhold og tilhørighet. De dårlige dagene var noe verre, resulterte i skulking, angst og lite vurderingsgrunnlag i en rekke fag. Jeg fikk en gang høre fra en venn av en venn at en av gruppa hadde sagt jeg gjorde meg for mye til, var for flink, latet som jeg kunne mer enn de andre. Så jeg gjorde det motsatte, holdt på i ca. et halvt år. Gjorde meg dummere, gjorde det dårligere på tester med vilje, gikk ned en karakter i nesten alle fag. Jeg klarte aldri å hente meg inn igjen, og på grunn av det er jeg sint. Hvorfor skulking?Jo, har du noen sinne vært så redd for å dra på skolen at hele kroppen føles lenket fast til sengen av en usynlig viljestyrke som ikke en gang du klarer å kjempe mot? Slik var det.

Det er kanskje best å ikke si noe. En bedre periode er nok rett rundt hjørnet, sant?

Så jeg går av berg-og-dalbanen en gang for alle. Fordi jeg kan, fordi jeg vil og fordi jeg meg hvert fiber i kroppen lengter etter en form for stabilitet. Alt som er verdt å kaste opp har blitt kastet opp, slengt ut av karusellen. Det er ikke særlig mye igjen av meg, en periode hadde jeg tilogmeg lyst til å aldri danse mer: trodde dansen var problemet. Trodde kanskje jeg var problemet? Jeg hatet dem, men når det var bra ... ja, det var så bra. Jeg ville så gjerne være med på bølgene, i de gode periodene, det var jo så fint. 

Men jeg klandrer de ikke. Om noen så klandrer jeg meg selv. Det må da være meg det er noe galt med. 
For jeg sa aldri i fra til dem, så hvordan kunne de vite? Hvordan kunne de vite hvor mye det såret, hvor mange netter jeg har grått meg selv i søvn, hvor mange mareritt som har holdt meg våken i flere netter og hvor mange arr som i løpet av årene har blitt tegnet på min (høyre arm) selvfølelse. Nei, hvordan skulle de vite. Da er det vel min fei - hvorfor skulle det i utgangspunktet gå i perioder om det ikke var noe galt med meg? Og jeg hater meg selv like mye, om ikke mer, enn jeg hatet dem. Det gjør jeg enda.  

Jeg har så mye jeg skulle sagt etter disse tre årene, men det gjør for vondt. La meg slippe det, vær så snill. 

Så er det over, da. Nå gjenstår bare å la kroppen komme seg etter kvalmen, og la det som har skjedd bli i fortiden. La de gode minnene veie opp for de dårlige når kvalmen gir seg. Gi det tid og la sårene leges, (armen) selvbildet mitt skal nok bli bra igjen. Bare vent å se, det er da ikke første gang dette skjer. 

 

 

[Edit]
Misforstå meg rett, for dette har vært et av problemområdene. "De" betyr ikke alle og en hver, men gruppa som en helhet. Hver for seg er de herlige - ja, alle utenom hun ene som enda ikke anerkjenner at jeg eksisterer dersom de andre i klassen ikke er i område, men som en gruppe. Det er som en haug gode ingredienser, men sammen blir de en stor, kvalmende søle. Jeg misliker ingen, jeg misliker gruppa. Jeg er tvert i mot svært glad i alle, problemet ligger i den manglende gjengjeldende følelsen som jeg aldri klarte å identifisere. 

 

Hva har du gjort med meg?

Første gang
To år, din(min?) feil, vår feil, perfeksjon 

Andre gang
Din feil, desperasjon og et halvt års stillhet 

Tredje gang
Min fei, dine premisser, forskjellige interesser, samme lidenskap 



Fjerde gang
Blanke ark, flytter om to måneder, uvitenhet, men 

 

jeg er fortsatt forelsket i deg. La oss håpe alle gode ting er... fire? 

Sosial tvang

Det å være russ er faen meg bare stress. Helvete. 

 

Kan oppsummere russetiden i ganske mange ord, ganske fort, ganske kaotisk.
Det var alkohol, musikk, russebil og latter. Samtidig var det tårer, krangel og intriger - utestenging, faenskap og kjefting. Det var så gøy, underholdende, slitsomt. Jeg sov et par døgn i ettertid, sjeleglad for at det bare skjer en gang i livet. Likevel blir jeg å savne bilen vår - det var da fint så lenge det varte! Men slik er det, og etter få uker sklir vi fra hverandre. (Heldigvis). Det å være i gruppa har vært det verste og det koseligste som noen sinne har skjedd meg, men hadde det vart lengre ville jeg nok endt det selv.

Det å være russ var faen meg gøy, men fyfaen så deilig at det er over. 

Karneval?

For to år siden hadde vi karneval. Vi kalte det Barneval. 
En selvlaget barneforestilling som handlet om dikt. Vi hoppet i sølepytter, hadde på oss fine kjoler og lekte alver, var troll og fine menn. Vi danset, ropte ut dikt i forferdelige talekor, men best og klisjeaktig nok hadde vi det helt fantastisk. Vi skiftet bak bokhyller da scenen vår var en åpen plass på et bibliotek. Det var første gangen jeg sto i bare bh foran et titalls ukjente mennesker. Noe som ikke har blitt uvanlig de siste årene.  

For å glede ungene, så klart. Også for å mimre litt tilbake til vår første forestilling sammen, for om bare en og en halv måned har vi vår siste. 

Det er på sett og vis trist at det snart er over
men jeg er klar for det.
Så veldig klar for det.  

Ingen overskrift

Ingen overskrift. Innholdet mangler også. Tom - mye lik dagen i dag. 

Jeg reiser ikke mye. Fakta. 
Likevel tenner tanken om å reise meg like mye som eks-kjæresten min fortsatt gjør. Savner Stockholm, København, Paris, Bretagne, Stavanger, Oslo og alle stedene jeg ikke enda har vært.

Men til høsten skal det bli en forandring, da skal jeg ikke bo her mer. Ikke bare flytte hjemmefra, men flytte fra byen jeg vokste opp i. Dritt-Tromsø, fy faen jeg er lei.

Det blir deilig, for hva har jeg egentlig å gjøre her?
Jeg skal bort, jeg.  

Paradis



Jeg har et lite paradis. 

Det er ikke som der jeg bor, med biler, busser, trafikk og støy til hodet eksploderer. Det er rolig, stille, vakkert. Her vokste jeg opp, derfor ble det min trygge plass. Et slikt sted vi alle hadde som barn - der man trodde ingen kunne finne deg, selv om det var like åpenbart som om du ikke skulle ha gjemt deg. Hit ble jeg hentet når alt gikk galt, hit ble jeg ført når ingen ville eller kunne ha meg, Her tok de meg i mot med åpne armer, tårer og kjærlighet. Uansett hvor kleint det kanskje høres ut. Å vokse opp på landet er ikke galt - å vokse opp uten et fast hjem er det som er kjipt. 

Jeg var 6 år når jeg fikk mitt første permanente bosted. 13 år da vi sluttet å flytte hvert år. 

Likevel har jeg mitt lille paradis

Det er der enda, bare tre timer med buss unna. Hos besteforeldrene mine, mine ekstraforeldre, mine skytsengler. Takk for at dere tok meg i mot med åpne armer da jeg ikke hadde noen plass å dra. Jeg er evig takknemlig, og for det skylder jeg dere alt. 

Søvnløs

En, to, 

Høyre, venstre, deretter opp så ned. Snart kommer det en dobbel piruett, da burde du være klar. Rett etter skal du inn i en balanse, rulle på gulvet, hoppe så høyt du kan. I tillegg skal du smile. Pusten legger du ikke lengre merke til for fokuset ditt er en helt annen plass. Tenker på hvor armen er, tenker på beina, føttene og ikke minst hodet, fingrene, tærne, ja til og med brystet skal være med. Tenker på hvordan jeg skal lande - for lander jeg feil kan det gå galt. Alt må være perfekt. 

tre, fir'

Nyter hvert jævla sekund. Puster, ler, lever, danser. Møter meg selv i en annen situasjon enn det omstendighetene tilsier. Kan være akkurat hvem jeg vil. Du trenger ikke en gang kjenne meg, og hvor deilig er ikke det. Det blir som en ny start, men bare i øyeblikket. Når dansen er over er du tilbake. Alt jeg vil da er å danse mer. Våkner opp fra et mareritt, møter alle mine verste tanker, frykter og redsler. Vil danse, vil drikke, vil dø. Velger dansen, fordi det er det enkleste valget. Dessuten ville ikke litt trening skadet, eller? Trives godt tross mørke tanker. De får ikke plass. Rollen jeg danser er ikke like deprimert som deg, Sandra. 

fem, seks


Drømmer meg bort. Danser meg bort. Vekk fra alt som heter sorg, frykt, redsel, sinne. Alle negativt ladde ord generelt. Det er deilig det å kunne være fri, er det ikke? Har en drøm om å fortsette, om å leve av det jeg liker å gjøre, av å legge livsgrunnlaget på en barnslig lidenskap. Spørsmålet om jeg er god nok eller ikke blir en rasjonell frykt, og en stor del av hverdagen. Hva hvis jeg ikke er god nok? (Er aldri god nok uansett, men det er irrelevant) Å følge drømmer er skummelt, det, men å bli igjen på det stedet som tar livet av meg er verre. Det er skremmende å vite at her hjemme alltid vil være et alternativ når jeg gjør hva som helst for å komme meg vekk. På en annen side: sier ikke alle 18åringer som nesten er ferdig med videregående det? OG hvor mange blir ikke igjen på hjemstedet sitt?

syv, 

Redd for mange ting. Redd for å bli etterlatt, bli glemt av, bli utestengt, bli snudd ryggen til. Frykter alltid det verste i en hver situasjon, åpner meg aldri opp. Har en hemmelighet som skremmer andre like mye som den skremmer meg. Forteller den aldri - den driver oftest folk unna, og det er jo det jeg ikke vil. Redd for å bli utelatt, ikke lagt merke til, usynlig i en gruppe mennesker. Mest av alt er jeg redd for ikke å bety noe for absolutt noen. Vanligvis har man foreldre som elsker deg over alt i verden. Ikke alle er like heldige. Min største frykt er uansett frykten for meg selv. Hvordan jeg er som person, hvordan andre oppfatter meg, mine sosiale egenskaper, min personlighet, min menneskeverd. Redd for at jeg sier noe galt, skriver noe galt, gjør noe noen ikke liker. Redd for at jeg kanskje var problemet til å begynne med. Redd for ikke å være god nok, ikke være bra nok, pen nok, smart nok, flink nok, høy nok, myk nok, snill nok. Jeg blir aldri nok. Redd for å være håpløs. 

Ått'

Innser at jeg er alene, men jeg danser. Danser for å glemme, danser for å være noen andre, danser for å gjemme meg. Ingen kan se tårene blant svetten som renner ned ansiktet mitt. Ingen kan høre meg rope dersom musikken er høy nok. Og jeg danser, danser til jeg blør.

En, [...]

15.08.14

«Legg deg godt til rette, så skal jeg fortelle deg en hemmelighet» sa hun.

Dette er en dialog.

«Defineres ofte som en samtale mellom  to mennesker. Ikke ofte - alltid. Spørsmålet omhandler det faktum at det skal være to mennesker. Trenger det alltid å være to mennesker?»

Nei?

«Nei, nettopp! Da er det ikke lengre bare spørsmålet om det er to mennesker eller ikke. Skjønner du?
Det handler om religion.

En samtale mellom mennesker og det de ikke ser. Noe mytisk, noe spennende, noe udefinert. Noe som lever tross smerte, tross sykdom og tross døden selv. Kall det en gud om du vil, men det trenger heller ikke være tilfellet. Kall det høyere makter, meningen i livet, livets lys, håpet, himmelen - kall det hva du vil. Det kommer ikke til gi mer mening enn det gjør nå.»

Ja, jeg skjønner.

«Så se rundt deg, og se godt etter. Ser du det?»

«Det er i de små rom det store skjer.
Her finner du mening. Jeg, du, vi, alle. Her finner vi mening, eventuelt ikke. Det er ikke bare budskapet og det faktum at det står tross alle meningene i verden, men det er mennesket. Det er forvirrende, tåpelig, forståelig. Samtidig er det godt, trygt, ydmykende og jævlig urettferdig.

Det finnes i nabohuset ditt - et kirkerom du ikke viste fantes.
Det finnes på skolen din - et morgenmøte før du selv kommer på skolen mellom en spesiell religiøs gruppe.
Det finnes i bygningene du går forbi på vei til jobb, på vei til skolen, på vei på trening, til venninna, på middag, på kino, hjem.
Skjønner du det nå? Det er overalt.»

Stillhet.

«Den beste delen? Det handler ikke bare om ord, men handlinger. Det er aldri for sent.

Ja, kroppen. Det å danse og leke blir satt på lik linje med gester, håndbevegelser, ritualer. Spennende er det og. Det er en deilig tanke å kunne danse seg ut av bekymringer, sorg, smerte og ikke minst synd og sykdom. For når alt kommer til alt er det oftest synd det handler om - enten du er kristen, muslim, jøde, eller hva du enn tror på. Mennesker har alltid en feil eller to. Det er et faktum, et konstatert faktum tydeligvis, men derfor har vi religion vet du! For å fjerne denne synden!

Selv om ikke kroppen alltid vil samarbeide er det som sagt ikke for sent. Det kan være så lite som en bønn ut i lufta, en tanke, en håndbevegelse. Det er alltids håp.

Er det ikke herlig?»

Nei, det gir ingen mening.

«Der finnes ingen logikk.» sa hun.

Ingenting?

«Ingenting. Troen sitter i hjertet.
Det er vanlige mennesker jeg snakker om, som meg og deg. Vanlige bygninger, som jeg nevnte for deg, men det er et fellesskap. Det er det beste av alt: menneskene og det fellesskapet de danner. For en som er så alene som jeg, ja...som oss, og kunne være med i et fellesskap. Ja, i alle fall i teorien. Det er vakkert, det. Vi kunne finne den beskyttelsen vi trengte, styrken, lykken og ikke minst: velsignelsen. Tro meg når jeg sier at det er et større fellesskap enn vi tror. Større enn den verden vi kjenner, større en jorda selv.»

Det varer vell ikke evig?

«Døden, mener du.  Denne religionen jeg snakker om, den skal hjelpe oss å finne ut hva som skjer etter døden. De fleste har sin egen versjon av det ? vi må bare velge den vi liker best og er villig til å tro på!

Det høres ydmykende ut, urettferdig og jævlig. Vi må bare se lyst på det, se mot lyset, forsvare det vi tror på. Forsvare vår ære og vårt navn. Det er ikke som sand som alltid går i oppløsning. Dette er murstein, dette er stål, dette er noe mye sterkere.

Du må se mot lyset. Du er ikke laget av sand, du er av jern.

Du må bare huske at alle og en hver har hver sin reise. Selv om mennesket er mennesket er religion et tog og vi bestemmer selv hvilket tog vi vil hoppe på alt ettersom vår valgte destinasjon. Alt du trenger å gjøre nå, jenta mi, er å velge destinasjon.

Det høres da ikke så skummelt ut, gjør det?»

Nei

«Så lukk øynene dine nå, la musklene slappe av. De har kjempet nok for i dag. De har kjempet lenge, og snart vil de nok ikke kjempe like hardt. Det er likevel ikke din skyld, ditt problem eller ditt valg. Det vet jeg. Derfor er jeg her.

Pust rolig, vennen min, la lyset komme til deg. Uansett hvor du velger å dra, uansett hvilket tog du ender opp på vil det være en reise som bare er for deg. Men jeg vil nok vente på deg, og om du åpner øynene i morgen, om noen dager eller aldri igjen vil jeg fortsatt være der. Ventende på deg. Jeg vet du er sliten, jeg vet du har vondt, men det er snart over.

Alt du trenger å gjøre nå er å lukke øynene, slappe av og puste rolig. Sov godt.»

Sov godt.

 

Det var en dialog.
Det var et siste pust, en kamp mot kroppen, og et håp om en bedre verden.

Klassebilde

1.
 

 Den ene gangen i året du faktisk må være pen på kommando. Faen. Tid for klassebilde igjen. For min del betyr det tema. Fordi musikk, dans, drama og tema henger sammen. Ja? Nei. Gøy er det uansett. Så briller altså. Tidenes ide. Eller ikke. Nei. Førsteklassen, ukjent for hverandre, ukjent med bildet. Ler litt fordi det er komisk. Ler mer fordi jeg ikke ser ut som meg selv. Ser på de andre og ler enda mer. Nå ligger jeg på gulvet. 

For situasjonen er ikke ukjent - er den? "Smil! Titteeiii! Bikiniiii. Appesiiiin. Smiil daa, ikke vær så alvorlig, hihihihi" Nei, bare, nei. Hvorfor skulle vi smile av det? Jævla fotograf, bare få bildet til å se bra ut. (I likhet med oss tok det fotografen et par år med øvelse(lol er ikke hun profesjonell?))

2.

Faktisk tidenes ide. 

3.


Tredjeklasse, kjent med hverandre, kjent med klassebilde, kjent med tema. Karneval? Nei, familiebilde. Metafor? Vi er alle som en stor familie. Kleint. Kjenner jeg får frysninger. Sitter på samme plass andre året på rad. Ser helt lik ut på portrettbildene. Blir trist over at jeg ikke har forandret meg på tre år. Ser ut som en 14-åring. Likevel fornøyd med bildet. Morsomt er det, igjen skiller vi oss ut. Er det meningen at vi skal være ulik alle andre? Liker det. Liker oss. Ler litt mer. (ikke egentlig)

Tenker over at dette er mitt siste klassebilde. Vårt siste klassebilde. Klarer ikke skjønne om jeg blir glad eller trist, så jeg lar det være og tar opp franskboka. Bonjour mon livre français, je ne te ai pas manque. Jeg vais avoir un test de français demain, C'est pourquoi je lis français maintenant. Bon soir. 

 

Rus

Det er fredag(det er lørdag men i går var det fredag). Forgifter kroppen. Først med alkohol, deretter litt nikotin. For tiden virker det som de henger i lag. Som om djevelen har en følgesvenn. Alkohol=røyk. Levra gråter, lungene hiver seg etter luft, og jeg? Jeg er svimmel. Jeg er rastløs. Jeg er glad, jeg er trist. Jeg sover, jeg er våken, jeg går i søvne. Jeg lever. Leter etter rusen.  

(Tror jeg?)

Innrømmer for meg selv at gruppepress er ei greie, selv om det ikke burde være det. Likevel kommer rusen, og rusen er god. Jeg ville jo ikke dra ut, men når muligheten er der har jeg ikke baller nok til å si nei. Føler meg etterlatt om jeg blir hjemme. Så jeg drar ut. Kler på meg, grer gjennom håret, gir faen i sminken for det blir ikke bedre uansett hvor mye jeg prøver, tar på smilet, skoene og går ut døra. Blir kjørt til venninna mi, der er alle fra før. Henger meg med. Vi ler, hører på musikk, danser, røyker, drikker, synger, kler av oss, kler på oss, knuser glass, søler alkohol, prater. I ekstase avtaler vi å gjøre det her igjen i morgen. 

(Faen)

Men det er gøy, vi har det alltid gøy. Når vi sitter der tenker jeg over den gjengen vi er - den gruppa vi har blitt. Vi og alkohol. Oss mot verden. Røyk til folket. Det slår meg der vi sitter ute på verandaen rundt en gammel antikk tekopp. Den blir brukt som askebeger, dessverre. Vi er litt av en gjeng - som hentet ut av en film fra 70tallet. Vi er annerledes, vi er oss. Spesielt sammenlignet med jevnaldrende som også drikker sammen. Jeg liker det. Bare tanken på at vi er noe eget, noe spesielt er en egen rus. Kanskje hadde jeg ikke trengt å drikke det siste glasset? Vi blander ikke ut billig sprit med billig blandevann - vi organiserer oss, lager ordentlige drinker. Skal vi først gjøre noe gjør vi det ikke halvveis. 

Så skjer det;

Blod. Blod over fuckings alt. Hvorfor? Paraply. Partyparaplyer lik de du har i drinkene. Hvordan kunne den gjøre så stor skade? Løper på kjøkkenet. Fem jenter og et blødende hode. Vi ler mer, klarer ikke holde oss, knekker sammen. VI ligger på gulvet. I blodet. (BLOD?!) Håper egentlig alt er okey, er kvalm av tanken på blod, men stemninga er smittsom. Jeg er kvalm, jeg ler til tårene renner. Slik ser ingen at tårene egentlig renner av en helt annen grunn. Ber til Gud om at han skal stoppe blødningene, selv om jeg ikke tror på slikt. 

(Kjære Gud, .... sorry)



Jeg angrer ikke. Angrer litt, men ikke på at jeg dro. Skulle dratt hjem tidligere, men det var da ikke deres feil. I bakgrunnen spiller Kaizers Orchestra. Først Forloveren, og konfettien vi har kjøpt går opp i lufta. Vi ler mer. Deretter både Støv og sand, Begravelsespolka, Silver, og Prosessen. Spesielt Prosessen trigger noe i oss. Er det teksten, er det budskapet, er det tilfeldigheter eller takten? Ingen vet. Vi er i godt humør, så vi drar ut på byen.

(Jeg er ikke 18. Veninna mi er ikke 18. Tre av seks er ikke 18, men det er en hemmelighet) 

Vakten slipper oss inn, jeg puster lettet ut. Det er like nervepirrende hver gang. Det er en rus det og. Faen, tenker jeg. Skulle aldri drukket det siste glasset vin. Deretter blir jeg mer svimmel. Besteveninna mi er der. Røyk. Ei fra London på ferie. Mer røyk. Alkohol. Øl. Ølglasset til veninna mi. Vi løper. Bil med alle vennene i. Jeg er alene. Går rundt i byen. Hvor er alle? Hva er klokka? Møter et par venner. Sjeleglad. Kebab. Mat. Biblioteket. "Legg hodet ditt på skuldra mi, Sandra". Hjemme igjen. I senga. Påkledd under et pledd. 



Jeg legger meg i senga(tror jeg). Under dyna, men dyna er borte. Pelspledd. Trøtt og sliten. Jeg smiler. Det var en fin kveld. 

Humor

Livet har en sær sans for humor noen ganger, 

Litt som ironi, bare verre. Sarkasme, men ikke helt der. Men humor; ja, det er det. Virkelig. For jeg ler. Ler til jeg gråter, tårene renner, blodet herjer rundt i kroppen min og alt gir etter. Hjertet banker. Takk, verden. 

Det sies at fotsporene dine er dine egne, de følger deg som skyggen. Viser hvor du har gått. Mine går rundt i ring, til høyre, til venstre, opp, ned, rundt i sirkel igjen, sikksakk, og jeg roter meg bort. Har du noen gang rotet deg bort i dine egne fotspor? Trodde ikke det var mulig. Prøver en gang til å følge dem. Resultatet er verre. Det ser ut som noen har danset, danset av hele sitt liv. Kanskje er det hva jeg har gjort? Var jeg full i går? Nei, det kan jeg da ikke huske. 

Fotsporene er der, jeg fortsetter å følge dem. Fortiden er rar, den. På samme måte som verden har humor. Gir dette mening? Plutselig kan noe som ikke har betydd noe på lenge bety hele verden. Mye mer enn det burde. Plutselig betyr noen mye mer enn de burde. Gir fortsatt ikke mening. Jeg hater det. Hvor er stien min? Skjerp dere, jævla fotspor. 




Åh, hvor er sluttpoenget?

Roter rundt i blinde

For tiden roter jeg rundt i blindet. 

har ingen anelse hva jeg gjør
vet ikke hvorfor jeg tar de valgene jeg tar
klarer verken være effektiv eller få noe gjort
hva faen holder jeg på med?

På en måte har jeg alltid vært hun med kontroll. Jenta som gjør leksene sine i tide, får gode karakterer og gjør det hun skal. Pliktoppfyllende. Hvorfor klarer jeg ikke det lengre? For tiden roter jeg rundt i blindet. Famler etter noe å holde meg fast i, leter etter noe jeg verken ser eller i det hele tatt vet eksisterer. Tar i mot alt jeg kan få uten filter, tar beslutninger uten fortanke. Roter til forhold, for ikke alle kan være venner. Sover hvor enn jeg vil, men hvem faen jeg vil, uten konsekvenser. 

Men det er jo meg det går utover. Jeg som får alle følelsene som ikke er mulig å kontrollere.
Jeg er den som famler rundt i blindet, elter etter kjærligheten jeg ikke vet hvor er,
eller hvem den skal komme i fra
så jeg tar det jeg får og sier meg fornøyd med det.

 

 

kafaen 

Helvettesuka

I dag er det søndag. Takk Gud for det. Dette har vært en helvettes uke. 

Denne uken skal bli bedre. Denne uken  bli bedre. Jeg klarer ikke mer av dette her. 
Dans er det som står på timeplanen. En forestilling etterfulgt av workshop med Carte Blanche - det nasjonale kompaniet i samtidsdans. Det er noe jeg gleder meg til. I tillegg til det har en god venninne kommet til byen igjen. Siden hun bor i Danmark ser jeg ikke henne for ofte. Jeg gleder meg til å se henne igjen.

Men akkurat nå, nå er det søndag. Søndag er en del av helvettesuka.

Hva faen gjør jeg nå? 



Hint

Du hadde hatet meg dersom du visste hva jeg følte for deg, men likevel er du den med hintene. 

"Jeg kan ikke se på deg ligge på den vonde sofaen, du kan heller ta sengen min hvis du vil," "Jeg kan ikke kaste deg ut av din egen seng og på sofaen," "Jeg finner meg alltids en plass," "Vil du ikke sove sammen med meg, da?" "Jo, det kan jeg godt" "Kom hit," 

Du hadde hatet det om du visste om sommerfuglene som flyr rundt når du tar på meg 

Det er natt, filmen er skummel og du holder rundt meg. Frivillig. Jeg ba deg aldri om å gjøre det, men du gjør det av egen vilje. Du stryker meg på armen, og gir meg en klem når jeg vil. Du holder hånden min og lar meg sovne inntil deg. Hvordan vil du jeg skal tolke det?

(Samtidig er min venninne så alt for glad i deg
hun hadde skutt oss hvis hun visste hva vi holdt på med,
Hun hadde aldri mer pratet til meg dersom
hun visste at jeg ledet frem til det og ikke
stoppet
det)

Du prater til meg konstant. Det går ikke en dag uten at vi snakker sammen. 

"Jeg har en dårlig dag, helt fra starten."
"Hvorfor starten den så dårlig?"
"Jeg så deg ikke på bussen"

Du hadde aldri snakket til meg igjen dersom du visste, samtidig er du den med hintene. 

Ta hintet for faen. 

[ Men det er ikke et hint. Det er vennskap. Vennskap i sin reneste form. Fy fuckings horefaen så deilig. Så glad er jeg i deg, så mye betyr du. Skriver dette et år etter det forrige. Rart å se hva jeg trodde da, må nesten le av meg selv. Det var da aldri slik. Så feil kan man ta. Likevel er jeg glad for det. Glad for feiltakelsen. For en misforståelse. Gråter av lykke. Glad i deg. ]

Come back, come back, come back to me

I was playing back a thousand memories, baby
Thinking about everything we've been through
Maybe I've been going back too much lately
When time stood still and I had you

Come back, come back, come back to me
like, you would, you would if this was a movie
Stand in the rain outside until I came out
You could, you could if you said you're sorry
I know that we could work it out somehow
But if this was a movie you'd be here by now

If you're out there, if you're moving on
I've been waiting for you ever since you've been gone
I just want it bavk the way it was before
And I just want to see you back at my front door
Come back, come back, come back to me

It's not the kind of ending you want to see now,
baby, what about the ending?
Oh, I thought you'd be here by now

That you'd be here by now

 

[Taylor Swift - If This Was a Movie] 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Juni 2016 » Mai 2016
hits